Gjør video om til MP3, eller hent ut lyden

Å hente lyden ut av en video koster som regel ingenting

En videofil er en beholder med separate spor: ett for bildet, ett for lyden, iblant undertekster ved siden av. Lydsporet er allerede en ferdig, komprimert lydfil der inne — den ligger bare tilfeldigvis ved siden av en video. Å hente den ut betyr, i streng forstand, å kopiere de bytene over i en fil for seg. Ingen dekoding, ingen ny komprimering, ingen beslutning om kvalitet, for ingenting av det trengs for å flytte data fra én beholder til en annen.

Det er det M4A-valget gjør når du lar kvaliteten stå på «Behold som den er». Nesten hver eneste MP4 og MOV bærer AAC-lyd, og .m4a er ganske enkelt AAC i sin egen beholder, så sporet lander i den nye filen byte for byte identisk med det som lå i videoen. Et opptak på to timer kommer ut på omtrent den tiden det tar å lese filen fra disken, og det du får, er ikke nær originalen — det er originalen.

Konvertering er noe annet, og denne siden holder de to synlig atskilt i stedet for å kalle begge «hente ut». Å be om MP3, eller å be om en bestemt bitrate, betyr at hver eneste sample må dekodes og komprimeres på nytt. Det tar reell tid og koster en generasjon med kvalitet. Panelet over knappen sier hvilken av de to du er i ferd med å få, på akkurat denne filen, før du trykker på noe.

Kopiering er bare mulig når det du ba om, stemmer med det som allerede ligger inni: AAC ut av AAC, MP3 ut av MP3. Alt annet er en reell konvertering. Derfor forsvinner «Behold som den er» på filer der den ikke kan brukes — det er ikke et litt dårligere valg der, det er en ting som ikke finnes.

MP3 eller M4A — hva du egentlig vil ha

MP3 er tretti år gammel, og det er hele fordelen: det finnes praktisk talt ingen enhet som ikke spiller av en. Bilradioer fra 2006, treningsapparater, billige lydopptakere, DJ-kontrollere, en del redigeringsprogrammer med trange importfiltre. Skal filen brukes på en av dem, er MP3 riktig svar, og at den koder om er bare prisen.

Til alt annet er M4A den bedre filen. Den er AAC, som er det telefonen din, kameraet ditt og så godt som hver eneste video på nettet allerede har tatt opp — så å hente ut til M4A er en kopiering, ikke en konvertering. Den høres også bedre ut enn MP3 ved samme bitrate, med en margin bred nok til at 128 kbps AAC gjerne regnes som jevngodt med rundt 192 kbps MP3. Alt som er laget de siste femten årene spiller den av, inkludert alle nettlesere, alle telefoner og maskinvare fra iTunes-tiden.

Tilfellet det er verdt å unngå, er å konvertere lydsporet i en helt vanlig MP4 til MP3 av gammel vane. Den lyden er AAC og allerede tapsbelagt; å kode den på nytt som MP3 gjenoppretter ingenting, det kaster bort en runde til med detaljer og gir ofte en større fil enn den du startet med. Krever ingenting i den andre enden MP3, er det raskere, mindre og tapsfritt å hente ut M4A-en.

MP3-koderen her er LAME, kompilert for å kjøre i nettleseren din. Den lastes ned bare hvis du faktisk ber om en MP3-konvertering — å velge M4A, å kopiere eller å fjerne lyden henter den aldri.

Bitrate, og hvor liten lyd ærlig talt kan bli

Bitrate er den ene innstillingen her, og den er uvanlig grei: den er et løfte om størrelse. 192 kbps betyr 192 kilobit for hvert sekund med lyd, så en time av det blir omtrent 86 MB uansett hva opptaket inneholder. Den regnestykket er grunnen til at lydkomprimering er forutsigbar på en måte videokomprimering aldri er — velg en bitrate, og du har i praksis valgt filstørrelsen.

Det tallet kjøper deg, er detaljer, og det nyttige området er smalere enn valgene antyder. Til tale — intervjuer, forelesninger, podkaster, talenotater — holder 96 kbps rikelig, og 128 er raust; går du høyere, brukes byte på sus. Til musikk er 192 punktet der de fleste slutter å klare å plukke ut den kodede versjonen i en sammenligning, og 256 eller 320 er for arkivering eller for materiale du regner med skal kodes om igjen senere. Under 96 begynner musikk å høres tydelig tynn ut, særlig cymbaler og applaus.

Listene er bevisst ulike for de to formatene. MP3 tilbyr 96 opp til 320; AAC starter lavere, på 64, fordi den holder seg brukbar lenger ned. Er målet ditt rett og slett den minste filen det går an å lytte til — et møteopptak på to timer du vil ta vare på, for eksempel — klarer 64 kbps AAC den jobben på rundt 29 MB i timen, og MP3 har ingen tilsvarende.

Enhver bitrate utover «Behold som den er» koder om, også den høyeste. Å velge 320 kbps på en kilde med 128 kbps gjenoppretter ingenting — den lagrer den samme lyden mindre effektivt. Vil du at filen skal få være i fred, er «Behold som den er» valget som gjør det.

Å fjerne lyden fra en video

Det tredje valget snur de to andre på hodet: behold bildet, kast lyden. Det er en reell fjerning og ikke en endring av volumet — sporet skrives ikke inn i resultatet i det hele tatt, så det finnes ingenting å skru opp igjen, og filen blir litt mindre fordi det mangler. Bildet er urørt, og når kilden allerede er en MP4 eller MOV, dekodes ingenting heller, så dette blir ferdig på sekunder uansett lengde.

Den vanligste grunnen til å gjøre det har ingenting med redigering å gjøre. Skjermopptak fanger opp det som ble sagt i rommet; mobilvideoer fra en skoleforestilling tar opp samtalen til den som sto bak deg; et klipp du vil sende, fikk med bakgrunnsmusikk du helst ikke vil sende videre. Å fjerne lyden før filen går noe sted er en handling for personvern, og den er mye bedre når filen aldri forlater maskinen for å bli gjort.

Ett tilfelle koster tid. Er kilden din WebM eller et annet format bygget rundt VP9 eller AV1, betyr det å lage en MP4 at bildet må kodes om til H.264, for de kodekene kan ikke bare pakkes om i en MP4-beholder. Panelet sier fra før du starter, og det er den eneste situasjonen der det å fjerne lyden tar lengre tid enn noen få sekunder.

Surround, Dolby og uvanlige samplingsfrekvenser

Å kopiere et spor ut bevarer alt ved det, inkludert 5.1- og 7.1-kanaloppsett. Omkoding kan ikke: LAME skriver høyst to kanaler, og AAC-koderne nettlesere tilbyr avviser flerkanalslyd fullstendig i stedet for å mikse den ned selv. Så enhver konvertering her bretter surround ned til stereo, og panelet sier fra før du starter. Trenger du å beholde kanalene, er kopiering valget som gjør det.

Dolby Digital er det vanskeligere tilfellet. AC-3- og E-AC-3-spor kan kopieres — de lander hele i resultatet, og spillere på datamaskinen håndterer dem fint — men de kan ikke kodes om, for ingen nettleser leveres med en Dolby-dekoder til å lese dem med i utgangspunktet. I stedet for å eksportere en stum fil og la deg oppdage det etterpå, er det å velge en bitrate på et Dolby-spor blokkert helt, med «Behold som den er» som veien gjennom. Én følge er verdt å kjenne til: et kopiert Dolby-spor kan være stumt hvis du forhåndsviser den nedlastede filen i en nettleserfane, av nøyaktig samme grunn. Den er ikke skadet; nettleseren klarer bare ikke å dekode den.

Samplingsfrekvens er den siste av disse. MP3 godtar bare ni av dem, en rest fra MPEG-spesifikasjonene den ble standardisert i, og lyd i høy oppløsning tatt opp med 96 kHz er ikke blant dem. De filene får ny samplingsfrekvens på 48 kHz på veien ut — samme frekvensfamilie, halve raten, og uansett godt utenfor det mennesker hører. AAC har ingen slik begrensning, så å hente ut til M4A beholder den opprinnelige raten.

Dette gjør ikke dette verktøyet

Dette er et uthentingsverktøy med én gjennomkjøring, ikke et lydredigeringsprogram, og grensene er verdt å si rett ut i stedet for å la deg finne dem selv.

1. Det skriver bare M4A, MP3 og MP4. Det finnes ingen utdata i WAV, FLAC, OGG eller WMA.
2. Én fil, én gjennomkjøring. Ingen kø for flere filer, ingen sammenslåing av to opptak, ingen uthenting av flere spor fra en fil som har mer enn ett.
3. Ingen trimming, ingen inn- og uttoninger, ingen normalisering av volum og ingen støyreduksjon. Skal en del klippes bort først, bruk justeringsverktøyet og hent så ut fra resultatet.
4. Å legge til eller redigere sportitler, artister og omslagsbilder er ikke en del av dette.
5. Det finnes ingen spiller for forhåndslytting. Panelet beskriver hva du får; lyttingen skjer etter at du har lastet ned.
6. Det finnes ingen størrelsesgrense, men det finnes en diskkontroll. Resultatet skrives til lokal lagring mens det lages, så minnet vokser ikke med filen — men plassen må finnes, og det sjekkes før noe starter.

Originalen din endres eller flyttes aldri. Det du laster ned er en ny fil, så å slette kilden er fortsatt en avgjørelse du tar selv, etterpå.

Vanlige spørsmål